[ Tekst: Kolbein Falkeid ]

God morgen, søster. Dagen stryke milde
Regnversvinger varsom i mot rutå.
I verden er det endå nesten stille,
og så som ein song i søvn snør håret ditt
hvite melkeveiar over putå.

Du sove. Og du huske meg så vidt.

Eg stryke bort ei stjerna fra pannen din
og hilse deg for alt eg aldri sa deg.
Så står eg der og eige littegranna
den dyra natta om igjen. Og går
forsiktigt og på strømpelesten fra deg.

Og ute er det høst , og nesten vår!

[ Tekst: Kolbein Falkeid ]

Så rart å møtes itte flere år.
Et ”kossen har du det” og ”takk det går”.
I farten får eg ikkje sagt deg mer,
men lese fort ditt ansikt og ditt hår-

Der går så mange frammamde omkring.
Men eg ser ingen. Der fins ingenting
i nåken små sekunder, bara du. Det streife
hjerta så ein fuglaving.

Så fort og flyktig. Brått e alt forbi,
og me går kver te vårt. Men kanskje i
det korta møtet myldra tusen ord
så visst va unødvendige å gi.

I mellom mennesker som oss, som sto
så nær kverandre eingong, går ei bro
fra kyst til kyst, usynlig over sjø som binde
dei te ett om dei e to.

[ Tekst: Kolbein Falkeid ]

Det sko’ ha vore sommar nå
og du å eg sko’ vore små
å du sko’ komt forbi som før –
forbi som før.

Å ikkje sko’ du strømper hatt,
men nakne leggen brun å glatt.
Du sko’ hetta Ingeborg,
Ingeborg

Å eg sko’ vera stum å stygg
med fregnenase, pannelugg –
å motlaust latt deg gå forbi,
gå forbi.

Men ittepå sko’ eg ha gått
å rusla for meg sjøl så smått
å lagt meg bak ein stabbestein
å grått -

Men himmelen sko’ vore blå
så konne eg bli sikker på
at neste dag på samme sti
kom du forbi –

Det sko ha vore sommar du!
Å eg sko’ stå der sterk av tru
med fregnenasen høgt på strå –

Det sko’ ha vore sommar nå!

[ Tekst: Ingvar Hovland ]

Den første morgentime er i rute
for natten er blitt gråhåret og blek.
Nå holder verden pusten sin der ute
og månen er en gyllen tankestrek.

Nå er det sent. Nå er det tidlig.
Se, månemannen bukker dypt og stilig.

Nå svinger heksen seg i siste dansen,
og skyggene er skygger mer enn før.
Snart vekker solen verden ut av trancen,
mens trollet sprekker og vampyren dør.

Nå er det sent. Nå er det tidlig.
Se, månemannen bukker dypt og stilig.

En dannet bil slår blikket ned i svingen.
Der står en grønnøyd hulder uten klær.
Hu var der visst! Men nei, nå er der ingen.
Hun flyktet mellom natt og dag og trær.

Nå er det sent. Nå er det tidlig.
Se, månemannen bukker dypt og stilig.

Den dømte ber for aller siste gangen
før han blir tatt med utenfor og skutt.
Mens munken gjør seg klar til morgensangen,
slår solen til – og nok en døgn blir brutt.

Nå er det sent. Nå er det tidlig.
Se, månemannen bukker dypt og stilig.

[ Tekst: Ingvar Hovland ]

Eg har lett der alle har lett:
Bakom hver velbrukte plog.
Eg har sett det alle har sett:
Tre etter tre, men ingen skog.
Da tråkket du sti mot stup og kant
gjennom en sjel som var satt i pant.

Refr.:
På bredden av stranden,
ytterst mot randen av salt,
fant eg en vei.
I ilden og brannen,
langt fra forstanden og alt,
finner jeg deg.

Eg har kjent det alle har kjent,
som har gått seg vill imot kveld.
Og det har hendt som alltid har hendt
den som blir tatt og ført i fjell.
Da slo du en sprekk i berg og sinn,
sprengte en mur og slapp lyset inn.

Refr.:
På bredden av stranden,...

Og du tråkket en sti, og du hamret en kile i stein.
Og du satte meg fri og lærte meg ukjente tegn.

Refr.:
På bredden av stranden,
ytterst mot randen av salt,
fant jeg en vei.
I ilden og brannen,
langt fra forstanden og alt,
elsker jeg deg.

[ Tekst: Øyvind Staveland og Ingvar Hovland ]

Det fins ein fryd
i skjøre siv,
i kver antydning av et liv.
Det står ein lyd
fra fuglatrekk
som seie alt ska falla vekk.

Det fins ein klang
i malm og løv
som seie alt ska bli te støv.
Som nattens rov
ska alt bli glømt,
av denna lov e alle dømt.

Men hvis eg ser
ein liten fuggel,
så fyke lavt på gylne vinger,
då plukk eg an ner
med mine hender.

Så kanskje synge
du ein sang
om himmelrik og fjerne land,
om smale smau
og vildenvei,
om trygge havn og farbar lei.

Ja, hvis eg ser
ein liten fuggel,
då fyke lavt på gylne vinger,
då plukk eg an ner
med mine hender.

Så føre vinden
deg av sted
når minnet ditt e lyst i fred.
Det finnes trøst,
det fins ei havn
for kver ein savna, kvert et navn.

Ja, hvis eg ser
ein liten fuggel,
så fyke lavt på gylne vinger,
då plukk eg an ner
Med mine hender.

Så kanskje synge
du ein sang
om himmelrik og fjerne land.
Om smale smau
og vildenvei,
om trygge havn og farbar lei.